Vi har alle hørt om “Flink pike syndromet”, noe som ble en snakkis for noen år tilbake og er ett regelrett problem som mange kvinner sliter med.
De mest typiske kjennetegnene til flink pike-syndrom er:
• Man er overdreven pliktoppfyllende adferd. Opptatt av å utføre sine oppgaver på en god måte, og imøtekomme andres forventninger.
• Man anstrenger seg hardt for å fremstå som kompetent, flink, eller til og med best. Vanskelig for å akseptere at de ikke alltid kan få til ting, eller å mestre alt.
• Hverdagen er svært travel, fylt med møter og avtaler og gjøremål. Man forsøker å rekke alt, og gjøre alle fornøyde. Vanskelig for å prioritere eller velge bort gjøremål og oppgaver.
• Overdreven hjelpsomhet mot andre. Vanskelig for å sette grenser og si nei til andre.
• Vanskelig for å slappe av, eller å være uvirksom. Sterk trang til hele tiden å bruke tiden på noe konkret.
• Man anstrenger seg for alltid å fremstå som positiv, hjelpsom og i godt humør. Man sensurerer seg i selv i stor grad. Det vil at at man ikke deler med andre ‘negative’ følelser som frustrasjon, sinne, og tristhet. Man er i tillegg meget tilbakeholden med å uttrykke saklig uenighet og sunn skepsis overfor andre personer.
Jeg tenker det er på tide å ta samtalen videre og lage litt lyd rundt “Tøffe gutter syndromet”.
For det rare med dette fenomenet er at du kan ta alle disse punktene over å sette de under “Tøffe gutter syndromet”. Det er rett og slett ingen grunn til å forandre noe som helst.
Så hvorfor er da dette ikke en snakkis på samme måte?
Det er selvfølgelig samme grunn som jeg har snakket om i flere innlegg her, menn snakker sjeldent om sine problemer.
Og om de gjør det blir de sjeldent hørt eller tatt seriøst.
Problemet er ikke at kvinner får mere oppmerksomhet her enn det menn gjør, problemet er at det ikke gis like mye oppmerksomhet til begge kjønn i sånne situasjoner.
Siden vi menn er så dårlige til å snakke om våre problemer, men våre problemer er en statistisk kjentsak, hvorfor er det da så få som vil hjelpe oss ved å snakke for oss?
Hvorfor er det tabu i 2022 å hjelpe menn opp fra mørket?
Jeg vet at vi menn ikke er imot å få hjelp fordi vi ikke trenger det, men jeg tror mange ikke er vant med å bli tilbudt hjelp. Samtidig så hjelper det også selvfølgelig lite at vi hver dag må lese om hvor forferdelige vi er. Hvordan giftig maskulinitet ødelegger samfunnet. Hvordan menn topper volds statestikker. Hvordan menn “mansplainer” saker i media. Hvordan menn tar jobber fra kvinner. Hvordan de skrekkelige mennene får mere lønn enn kvinnene.
Har ikke dette en motsatt virkning? Vi ser alle problemet, å vi trenger ikke tusenvis av kilder for å opprettholde denne stigmaen når hjelpen ikke er der.
Hva med å bruke mere tid på å fremme de produktive og vanlige mennene. Alle fedrene som står der etter en 14 timers arbeidsdag i datterens pepperkakebakedag i barnehagen og smiler og deltar?
Hva med de mennene som er helse og omsorgsarbeidere? Som finner glede i å hjelpe svake både eldre og unge?
Hva med alle de mannlige lærerene som for mange blir en farsfigur i deres liv der deres far ikke stiller eller ikke er der.
Hva med alle mennene som jobber de jobbene som folk flest ikke tør eller ikke orker?
Hva med alle de mennene som er sønner, fedre, onkler eller besteforeldre? Som opprettholder en ro og en heltefigur for en hel familie?
Hvorfor snakker vi ikke om disse?
Dagens samfunn har sværtet menns bilde til det mørkeste det noensinne har vært. Å vokse opp som mann i dagens samfunn er blitt en ekstrem utfordring for de sønnene, fedrene og bestefedrene som er gode mennsker. De fleste menn er faktisk ikke monstre, vi er hardarbeidene mennesker som er der for våre og andres familier og venner.
Vi deltar i våre og andres barns bursdager, vi kler oss ut som julenissen år etter år. Vi bærer sorg fordi vi har en jobb som krever at vi må være mye borte fra våre familier, men vi må beholde jobben for det er kanskje den som holder taket over hodene på våre familier.
Vi skryter til kollegaer om armbåndene våre barn har laget til oss. Vi henger opp tegningene vi får på arbeidsstedene våre.
Vi deltar på korpsøvinger, drar på Justin Bieber konserter, kjører barnekaruseller for små for oss, vi leker med dukker, vi er akkurat som deg. Akkurat som deg. Men vi blir ikke sett på akkurat som deg.
Vi vil ikke bli behandlet annerledes, men vi vil heller ikke stigmatiseres.
Når alt du hører om menn er negativt vil du automatisk danne deg ett bilde av en mann før du har lært deg å kjenne han, og der har vi ett nytt problem. Forhåndsdømming av mennesker.
Før var det uskyldig inntil det motsatte er bevist, nå er det skyldig til det motsatte er bevis. Sånn kan vi ikke ha det.
Jeg vil iallefall IKKE ha det på meg at jeg IKKE er der for mine eller dine. Jeg kjenner IKKE meg selv igjen i dagens samfunnsbeskrivelse av menn, og heller ikke min familie eller venner kjenner jeg igjen i disse beskrivelsene.
13 November er det farsdag, gjør noe fint for far. Visst du har en far som du har ett godt forhold til, vis han att du bryr deg. At du skjønner hvor tøff jobben som far eller bestefar i dagens samfunn kan være. P.s. Vi liker slips og sokker altså, ikke noe i veien med det men vi er også glad i andre ting.
Jeg er her kun for å få deg til å tenke litt etter på hvordan vi blir vist i dagens samfunn. Jeg er her også for å fortelle at vi er ikke alle sånn. Det er faktisk veldig mange av oss som ikke er det. Vi vil bli behandlet som alle andre.
Derfor skriver jeg, og derfor burde du skrive. Gjør noe, si noe, ta del.
